Josie Lambert

Det er en fullsatt forsamling etter strandpromenadestandarder. Tre av dem filmet det, og én av dem sang med – dårlig, høyt, perfekt.

Å skyte mot lyset skal visstnok være en feil. Det er også den eneste gangen stemmen og ansiktet mitt stemmer overens.

Vinden tar halve lyden her ute. Jeg fortsetter å synge uansett – den med vinden i er vanligvis den ærlige.

Jeg kommer hit for å øve fordi ingen lytter med vilje. De som stopper, stopper fordi de ville.

Tre steder jeg øver. Den tomme scenen er den skumleste – intet publikum betyr ingen unnskyldning.

Ett brukt lydkort og en lånt mikrofon. Ingen i kommentarfeltet har noen gang spurt hva jeg spilte inn med.

En dyne over døren, en madrass inntil veggen. Myke ting slår dyre ting ved første øyekast.

Vinden spiser halve lyden. Det som er igjen er den delen som faktisk bærer – god praksis for ethvert rom.

Sangen folk kjenner meg for ble skrevet mellom leiligheten min og den gamle jobben min, inn i en telefon, med motoren i bakgrunnen.

Førti pund og en varm cider. Jeg ville fortsatt gjort det samme for cideren, men ikke si det til neste sted.

Innspilt på en telefon i bakvinduet. Busstøyen er fortsatt i demoen, og jeg fjerner den ikke.