Giulia

Mellom klokken åtte og ni endrer smuget karakter: først er det en passasje, deretter blir det en hundre meter lang spisesal.

De beste trattoriaene har ikke et vakkert vindusutstillingsvindu. De har fire bord på gaten og en meny som endres med markedet.

Skrevet mens jeg gikk, innspilt samme kveld. Jeg har ikke fikset det, og jeg kommer ikke til å fikse det.

To versjoner av det samme. Denne er tregere, og jeg liker den bedre, men jeg kan ikke si hvorfor.

Det du ser i midten var ikke synlig for tilskuere: dette er de underjordiske korridorene, dekket av et tregulv og sand.

Buene gjentas på tre nivåer, og hvert nivå har søyler i ulik rekkefølge. Det er ikke dekorasjon: det er måten den bar vekten på.

Praktisk tips: Gå inn gjennom nordinngangen og ta til venstre. Alle går til høyre, og i tjue minutter har du trappen praktisk talt for deg selv.

Hvis du vil ha et bilde uten femti personer bak, stå i midten av åttekanten og vinkle bildet oppover. Det fungerer alltid.

Klokken åtte er plassen fortsatt nesten tom. En time senere går ingen gjennom her: Duomoen er vakker, men det beste lyset kommer fra de som står opp tidlig.

Begynte i 1386 og ble så å si ferdigstilt på 1900-tallet. De som la den første steinen så ingenting av dette.

Bak denne apsisen ligger refektoriet med den siste nattverd. Alle kommer inn, få vandrer rundt – og gårdsplassen er den stilleste delen.

Utvendig ser det lite og stramt ut. Dette var med vilje: arkitekten plasserte all luksusen inni, slik at den kan sees av de som betalte for billetten.

På 1800-tallet var dette ren teknologi: aldri før hadde man våget seg på et så stort glasstak. I dag går vi under det uten å se opp.

Det er ett hundre og trettifem. Det tok nesten seks hundre år å fullføre dem, og hver generasjon har lagt til sine egne.

Vannet ble brukt til å bære marmor til Duomoen. I dag gjenspeiler det bare gatelyktene, men det var slik byen ble født.

Den enkleste måten å starte dagen i Milano på: gå inn gjennom slottet og ut gjennom parken. Det er gratis og tar en time.

Folk har gått under dette hvelv i 130 år. Det ble bygget som en overbygd vei, ikke et monument: man måtte kunne krysse byen uten å bli våt.

Marmoren kommer fra et steinbrudd ved Lago Maggiore, og byen har fortsatt rettighetene til den i dag. Seks århundrer med vedlikehold, aldri ferdigstilt.

En liten bag, vann og gårsdagens sko. Nye sko på reise er den største feilen jeg vet om.

De beste stedene ligger en tjue minutters gange fra de populære attraksjonene. Ingen busser går dit, og det er derfor de fungerer.

På markedet kan du forstå en by på en halvtime: hva folk egentlig spiser, hvor mye det koster, og hvordan de snakker.

Det ærlige svaret er: det kommer an på hvor du sover og hvor mye du går. Resten er bare et spørsmål om detaljer.