Никита

Fristen var i går. Det finnes de som gjør det på forhånd, og de som lærer om «på forhånd» fra andres historier. Men jeg forlot huset: oppgavene er åpne, jeg er ute, det er natt og ler. «Å, er det i dag?» – tre ord som gjør tirsdag til en spurt. I morgen starter jeg annerledes. Jeg sier det nøyaktig like mange ganger som det finnes en morgendag.

En standup-sesjon er den ærligste testen på en vits: hvis bare partneren din ler, så var vitsen ment for dere begge.

Det beste med paropptredener er øyeblikket når begge glemmer rutinen sin og begynner å snakke på ordentlig.

Vi ble enige om å ikke avbryte. Vi holdt ut i omtrent fire minutter – og det er ærlig talt rekord.

Hver gang jeg lover meg selv å legge meg tidlig, sender telefonen en ny video, og etter førti minutter spiller det ingen rolle lenger.

Hver gang jeg lover meg selv å legge meg tidlig, viser telefonen meg en ny video. Førti minutter senere ligger jeg i mørket og ler av vaskebjørnen, hvis uke tydeligvis har vært verre enn min.

Det er alltid det samme her: en gang, en vegg, og tanken: «Hvorfor gjør jeg egentlig dette?» Den går over rett ved første latter.

De beste fem minuttene av en forestilling er de som ikke er skrevet. De er umulige å gjenskape på en andre scene.

Jo mindre hallen er, desto skumlere er den: i en stor en kan du ikke se ansikter, men her kan du se alle som ikke ler.

Scenepartneren min. Han er den første som ler av vitsene mine – det er både hyggelig og mistenkelig.

Vi ordner det med en gang, mens vi fortsatt husker rommet. Etter en dag husker du bare ditt eget ansikt.

Han gjentar teksten, jeg later som jeg ikke bekymrer meg. Vi lyver begge to.

Ingen dyr, ingen skilt, ingen musikk. Bare en mikrofon – og du kan se med en gang om vitsen fungerer eller ikke.