Рита

Den vanskeligste delen av denne øvelsen er å tillate deg selv å sette den ned. Bøtta vil ikke gå noen vei, og armene dine vil endelig få hvile.

Du kan ikke ha på deg fyldige bryster lenge. Du setter dem enten inn eller tar dem ut – kroppen din har ingen andre alternativer.

Det er et morsomt bilde, og det er treffende: angst er når du bærer en full bøtte og er redd for å søle den, selv om ingen har bedt deg om å bære den.

En tom kveld er ikke tomhet, men et sted hvor du kan legge noe. Vanligvis havner noe godt der.

Og jeg kommer ikke til å fullføre den. En uferdig liste er mer ærlig: den viser hva som er viktig og hva som ble lagt til for syns skyld.

Søvn, en spasertur og én person du kan sende tekstmeldinger til når som helst. Resten er bare et triks.

Det var ikke innsatsen som reddet meg, men innrømmelsen av at dagen hadde mislyktes. Det er vanligvis der det begynner å lykkes.

Fordi jeg leste et sted at alle vellykkede mennesker gjør dette. Jeg skal fortelle deg hvordan det endte.

Jeg snakker til kameraet som om det var personen foran meg. Ellers blir det en forelesning, og ingen har bedt om en.

Jeg skal si det ærlig, og ikke slik det vanligvis blir fortalt i samtaler om produktivitet.

Jeg skriver ikke et sammendrag av dagen, men tre linjer: hva som skjedde, hva jeg føler, hva som skjer videre. Mer er ikke nødvendig.

De første tretti minuttene er skjermfrie. Ikke for disiplin: hjernen må våkne før noe blir puttet inn i den.