Ганна

Jeg viser med vilje ikke omslaget. Først skal jeg fortelle dere hva den handler om, og så, for de som er interesserte, skal jeg fortelle dere tittelen.

Høytlesing er skumlere enn å skrive. Men du kan umiddelbart høre hvor teksten er feil.

Tre ting med bokmerker et sted i midten. Og jeg vet fortsatt ikke om jeg kommer tilbake til dem.

Et bokmerke på den hundrede siden betyr at boken ble lagt igjen der og da. Jeg har tre av dem – og alle tre venter på sin tid.

Jeg skriver ikke i margen eller bretter sidene. I stedet har jeg en boks, og hvert bokmerke kommer fra et sted.

Jeg slår av taklampen. Én lampe, og rommet blir mindre, og boken kommer nærmere.

Jeg understrek med blyant og kommer tilbake om et år. Det mest interessante er når du ikke forstår hvorfor du understreket det.

Tjue minutter før noe annet. Lesing etter jobb skjer nesten aldri, men før det skjer alltid.

Hjemme vasker jeg opp, og her er det ingen som rører meg. Det er best å lese der det ikke er husarbeid.

Ikke de beste i livet, men de jeg stadig vender tilbake til. Dette er andre lister, og den andre er mer ærlig.