Ксения

De beste tjue minuttene på dagen er når alt allerede er gjort og du bare kan stå der. Det er hvile, ikke å ligge rundt på telefonen.

Timen før treningen tilbringes ikke på salen. Først hovene, så nakken, så alt annet – og først da kan du ri hvor som helst.

En hest fornemmer deg før du stiger opp. Mens jeg går ned midtgangen med hodelaget, kan hun allerede merke om jeg er rolig eller har det travelt. Første kontakt, deretter en kommando: en hånd på nakken er en samtale, ikke en kjærtegn. Du velger ikke været, du velger din form. En treningsøkt som går glipp av på grunn av regn blir ikke omplanlagt; den forsvinner. Gåing er også arbeid: en halvtime brukes på oppvarming og gåing.

Herfra kan du se det du ikke kan se fra tribunen: spillerne løper ikke etter ballen, men til det tomme rommet der ballen skal fly.

Trening er til for disse sekundene. På treningsstudioet gjentar du en bevegelse hundre ganger, så her trenger du ikke tenke på det en eneste gang.

Å dømme en kamp er vanskeligere enn å spille: du løper like mye, men du kan ikke gjøre en eneste feil. Fem kilometer per kamp og ikke en eneste pause.

Det ser vakkert ut på bildet, men det er vanskelig i virkeligheten: hesten støtter vekten sin på bakbeina, og det kan man ikke gjøre ofte – leddene er ikke laget av gummi.

Galoppen virker rask, men i virkeligheten er den mykere enn trav: den har en fluktfase, og rytterens rygg hviler.

Galoppen er mykere enn traven: den har en fluktfase, og ryggen hviler. Den er bare skummel de første fem gangene.